De av oss som er flasket opp på germanske språk er
vant til at språk forholder seg på en bestemt måte. Noen eksempler: SVO-ordstilling
(”han spiser eplet” er grammatisk, ikke ”han eplet spiser”). Adjektiv før
substantiv (i motsetning til fransk: ”un livre vert”). Muligheter for å produsere
sammensetninger som det tyske ”Donaudampfschiffahrtsgesellschaftskapitän”. Og sist
men ikke minst: pålitelige tempusformer. Cæsar krysset Rubicon, han verken
krysser eller vil krysse den. Man skal ikke akkurat vandre så langt i språkenes
verden for å se hvor stor variasjon det egentlig er rom for. Dette er
selvfølgelig spennende, men du verden så mye hodebry det kan by på.
Ett språk som ligger mitt hjerte nært er russisk. Det har flere årsaker, men jeg er etter hvert ganske sikker på at grammatikken ikke har noen verdens ting å gjøre med saken. Se for deg at du konstant må lære verb parvis, at disse formene ikke nødvendigvis ligner noe særlig på hverandre (”å ta” kan hete enten brat’ eller vzjat’), og at du i hvert fall ikke kan regne med å resonnere deg frem til den ene varianten fra den andre. Mer konkret går skillet mellom et imperfektivt verb som knyttes til ufullstendig handling, og et perfektivt verb som kobles til fullbyrdet handling. Tidspunktet for handlingen er ikke det sentrale, men heller handlingens natur eller resultat. Det er altså snakk om aspekt (”synsvinkel”). Temaet kan glatt fylle en bok eller to, og jeg skal ikke engang forsøke å forklare hvorfor man bruker imperfektiv imperativ for invitasjoner, men perfektiv imperativ for kommandoer.
Men det finnes verre hodepiner, særlig når man beveger seg i retningen av ”døde språk” (håpløs betegnelse). I russisk har du tempusformer du kan forholde deg til. I hebraisk er det kun aspekt som gjelder. Det er kanskje en liten trøst at formene er ganske forutsigbare: fra verbroten q-t-l (drepe) kan du enkelt trylle frem former som ”qatal” og ”yiqtol”, henholdsvis perfektiv og imperfektiv utgave av 3. person hankjønn entall. Jeg skulle for eksempel gjerne ha sagt at ”qatal” betyr ”han drepte”, men det kan like gjerne oversettes med futurum. Når du hekter på ordet for ”og”, blir kaoset nesten komplett. ”Wayyiqtol” har perfektiv betydning (i motsetning til ”yiqtol”), og ”weqatal” har imperfektiv betydning (i motsetning til ”qatal”). Så mangler det egentlig bare å fortelle at lærde krangler mer om verbsystemet enn noen annen del av språket. Man kan spørre seg om noen egentlig forstår det i det hele tatt.
Finnes det et lyspunkt i alt dette? Jo, ett: vi lingvister trenger definitivt ikke å bekymre oss for å slippe opp for arbeidsoppgaver. Det er mer enn nok å ta av.
Takk til lingviblogger Daniel Wang!
Ett språk som ligger mitt hjerte nært er russisk. Det har flere årsaker, men jeg er etter hvert ganske sikker på at grammatikken ikke har noen verdens ting å gjøre med saken. Se for deg at du konstant må lære verb parvis, at disse formene ikke nødvendigvis ligner noe særlig på hverandre (”å ta” kan hete enten brat’ eller vzjat’), og at du i hvert fall ikke kan regne med å resonnere deg frem til den ene varianten fra den andre. Mer konkret går skillet mellom et imperfektivt verb som knyttes til ufullstendig handling, og et perfektivt verb som kobles til fullbyrdet handling. Tidspunktet for handlingen er ikke det sentrale, men heller handlingens natur eller resultat. Det er altså snakk om aspekt (”synsvinkel”). Temaet kan glatt fylle en bok eller to, og jeg skal ikke engang forsøke å forklare hvorfor man bruker imperfektiv imperativ for invitasjoner, men perfektiv imperativ for kommandoer.
Men det finnes verre hodepiner, særlig når man beveger seg i retningen av ”døde språk” (håpløs betegnelse). I russisk har du tempusformer du kan forholde deg til. I hebraisk er det kun aspekt som gjelder. Det er kanskje en liten trøst at formene er ganske forutsigbare: fra verbroten q-t-l (drepe) kan du enkelt trylle frem former som ”qatal” og ”yiqtol”, henholdsvis perfektiv og imperfektiv utgave av 3. person hankjønn entall. Jeg skulle for eksempel gjerne ha sagt at ”qatal” betyr ”han drepte”, men det kan like gjerne oversettes med futurum. Når du hekter på ordet for ”og”, blir kaoset nesten komplett. ”Wayyiqtol” har perfektiv betydning (i motsetning til ”yiqtol”), og ”weqatal” har imperfektiv betydning (i motsetning til ”qatal”). Så mangler det egentlig bare å fortelle at lærde krangler mer om verbsystemet enn noen annen del av språket. Man kan spørre seg om noen egentlig forstår det i det hele tatt.
Finnes det et lyspunkt i alt dette? Jo, ett: vi lingvister trenger definitivt ikke å bekymre oss for å slippe opp for arbeidsoppgaver. Det er mer enn nok å ta av.
Takk til lingviblogger Daniel Wang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar