Lingvistiske konspirasjonsteorier

Jeg har nok tilbragt mer tid på wikipedias "Talk"-sider enn mange. Vel verdt å nevne at jeg sjelden bidrar der, men man kommer over mye interessant. Det var her jeg først kom over lingvistiske teorier som i beste fall er tvilsomme. De fleste av disse sketchy teoriene hører selvfølgelig til fagfeltet språkendring (Historical Linguistics). Jeg skal starte med å prate om de Nostratiske språkene.

Nostratiske språk er navnet på en såkalt makro-/superfamilie som inkulderer mange språkfamilier. Deriblant indo-europeisk, uralsk, og altaisk (som alle tilhører den "Eurasiatiske" språkfamilien.) I tillegg til kartvelske, afroasiatiske og dravidiske språk m.m. Proto-Nostratisk ble visstnok talt ved slutten av forrige istid.

Vi hopper rett inn i denne teoriens utfordringer. Ikke mange av de underfamiliene som tilhører nostratiske språk er allment aksepterte språkfamilier. Dette gjelder altaisk, som bl.a. mener det er slektskap mellom, tyrkiske, mongolske, japanske og koreanske språk. Det gjelder også afroasiatiske språk, som inkluderer semittiske, kusjittiske, berberspråk, gammel egyptisk og mer. Derfor er det utfordrende å argumentere for eurasiatisk som selv inkluderer altaisk. Enda vanskeligere blir det da å argumentere for en språkfamilie som inkluderer alle disse, og mer, men det hindrer ikke folk i det hele tatt.

Nesten uavhengig av dette er det diskusjonssiden til artikkelen som er mest interessant og inneholder utsagn som disse:

"I have, myself, found a striking number of apparent cognates (and I'm not talking about loanwords) to indicate a strong possibility of a relationship between Japanese and the Indo European languages"

"It's just that I've just come up with about 45 examples for why *tik is two and *pal is one. I'll show them to my professors, and then get back to y'all."

Og sist, men ikke minst:
"I know Wikipedia is run by Jews but this "one-of-us" stance is not the best stance for Wikipedia"

Når dette er sagt, er ikke alle argumentene like usaklige. Og der er noe gode forsvarere av hypotesen. Dette bringer oss dog videre til neste teori. "Proto-World"

Protoverden, eller protomenneskespråk, er en teori som sier at alle moderne språk stammer fra ett felles språk. Dette er ikke nødvendigvis i seg selv veldig problematisk (det er en annen diskusjon), men det som er morro her er at det menes det er mulig å rekonstruere dette språket. Her er et eksempel på en rekonstruksjon av grunnleggende vokabular. Du skal ikke kunne mye lingvistikk for å se at det er noe rart ute og går her.

F.eks. synes jeg det er vanskelig å se sammenhengen mellom Niger-Congo "nani", dravidisk "yāv" og kartvelsk "min" som rekonstrueres tilbake til "ku" for å sette det litt på spissen. Det er en god artikkel her  som viser hvorfor slik forskning ikke verdsettes særlig høyt.

Så langt har vi sett på teorier som i beste fall er tvilsomme, eller eksperimentelle. Men vi skal avslutte med å se på en språkteori som bare kan karakteriseres som "pants on head retarded". Denne tilskrives en "lingvistisk arkeolog" ved navn Edo Nyland. Hans teorier introduseres med: "The efforts of Edo Nyland in translating ancient inscriptions have resulted in the development of a controversial theory on the origin of languages." Århundrets underdrivelse. Hypotesene er som følger:

1. Det opprinnelige språket var saharaspråket, som ble snakket i Sahara rundt siste istid. Disse menneske hadde dannet den første virkelige sivilisasjonen.
2. Deler av det opprinnelige saharaspråket blir snakket som dravidisk i india, ainuer i Hokkaida og best bevart som baskisk i Spania/Frankrike.
3. Dette folket hadde det første høyt utviklede språket og en sterk muntlig tradisjon.
4. Da disse måtte utvandre fra Sahara ble et nytt språk oppfunnet for hvert område. Blant annet var det benediktmunkene som oppfant indo-europeisk.
5. Disse språkene ble tvunget på folk over hele verden for å utslette det opprinnelige, matriarkiske samfunnet. De lyktes nesten. Den skjulte meningen bak ordene kan avkodes med en baskisk ordbok og en enkel formel.

Formelen er at alle ord egentlig består av vokal-konsonant-vokal, og er ord som referer tilbake til opprinnelige ord fra saharaspråket, eller baskisk. Jeg skjønner det ikke jeg heller. La oss se på noen eksempler fra hvordan engelsk ble laget:

doctor: .do-ok.-.to-or
endret stavelse - opprinnelig stavelse - opprinnelig ord - betydning
.do - odo - odoldun - blodig
ok. - oke - okerkeria - skade
.to - eto - etorri - kom!
or. - ora - orain - med en gang
doctor = en blodig skade, kom med en gang

alcohol: al.-.ko-oho-ol
al. - alu - alukeria - avskylig oppførsel
.ko - uko - ukoegin - å nekte
oho - oho - ohoregabe - å vanære
ol - ol - olde - fri vilje
alcohol: nektende og avskylig oppførsel vanærer den frie vilje

På hjemmesiden hans finner du lignende analyser av mange av verdens språk. Ord blir fattige.

Vel, før jeg takker for meg for denne gang er det verdt å nevne at dette gjelder alle høyt utviklede språk på jorda, muligens utenom Kinesisk. Gode nyheter for sinologene!

Et spørsmål om synsvinkler

De av oss som er flasket opp på germanske språk er vant til at språk forholder seg på en bestemt måte. Noen eksempler: SVO-ordstilling (”han spiser eplet” er grammatisk, ikke ”han eplet spiser”). Adjektiv før substantiv (i motsetning til fransk: ”un livre vert”). Muligheter for å produsere sammensetninger som det tyske ”Donaudampfschiffahrtsgesellschaftskapitän”. Og sist men ikke minst: pålitelige tempusformer. Cæsar krysset Rubicon, han verken krysser eller vil krysse den. Man skal ikke akkurat vandre så langt i språkenes verden for å se hvor stor variasjon det egentlig er rom for. Dette er selvfølgelig spennende, men du verden så mye hodebry det kan by på.

Ett språk som ligger mitt hjerte nært er russisk. Det har flere årsaker, men jeg er etter hvert ganske sikker på at grammatikken ikke har noen verdens ting å gjøre med saken. Se for deg at du konstant må lære verb parvis, at disse formene ikke nødvendigvis ligner noe særlig på hverandre (”å ta” kan hete enten brat’ eller vzjat’), og at du i hvert fall ikke kan regne med å resonnere deg frem til den ene varianten fra den andre. Mer konkret går skillet mellom et imperfektivt verb som knyttes til ufullstendig handling, og et perfektivt verb som kobles til fullbyrdet handling. Tidspunktet for handlingen er ikke det sentrale, men heller handlingens natur eller resultat. Det er altså snakk om aspekt (”synsvinkel”). Temaet kan glatt fylle en bok eller to, og jeg skal ikke engang forsøke å forklare hvorfor man bruker imperfektiv imperativ for invitasjoner, men perfektiv imperativ for kommandoer.

Men det finnes verre hodepiner, særlig når man beveger seg i retningen av ”døde språk” (håpløs betegnelse). I russisk har du tempusformer du kan forholde deg til. I hebraisk er det kun aspekt som gjelder. Det er kanskje en liten trøst at formene er ganske forutsigbare: fra verbroten q-t-l (drepe) kan du enkelt trylle frem former som ”qatal” og ”yiqtol”, henholdsvis perfektiv og imperfektiv utgave av 3. person hankjønn entall. Jeg skulle for eksempel gjerne ha sagt at ”qatal” betyr ”han drepte”, men det kan like gjerne oversettes med futurum. Når du hekter på ordet for ”og”, blir kaoset nesten komplett. ”Wayyiqtol” har perfektiv betydning (i motsetning til ”yiqtol”), og ”weqatal” har imperfektiv betydning (i motsetning til ”qatal”). Så mangler det egentlig bare å fortelle at lærde krangler mer om verbsystemet enn noen annen del av språket. Man kan spørre seg om noen egentlig forstår det i det hele tatt.

Finnes det et lyspunkt i alt dette? Jo, ett: vi lingvister trenger definitivt ikke å bekymre oss for å slippe opp for arbeidsoppgaver. Det er mer enn nok å ta av.

Takk til lingviblogger Daniel Wang!